Rundt den majestetiske stratovulkanen Sangay, som ligger 5.200 moh i det østlige Cordillera,
omkring 40 km nordvest for byen Macas, og litt syd for vulkanen Tungurahua i Ecuador,
finner vi nasjonalparken Sangay. Det er ingen veier eller hestetråkk i nærheten av vulkanen,
så det å komme til foten av kjeglen krever 2-3 dagers anstrengende marsj.
Se kart over Ecuador her

Hele parken dekker et område på 517,727 hektar, og ligger mellom 900m og 5.319 moh
Klimaet er alt fra fuktig, kaldt, temperert, tørt og utsatt for tropiske regnskyll. Dvs at man kan
få nedbør på 500mm i året et sted, mens man et annet sted kan vente hele 4.000 mm i året,
noe som skulle tilsvare 4 meter med regn. Temperaturen er mere behagelig, fra 24° C og ned
til 6 °C i høyden.

Opprinnelig ble Sangay-området lagt ut som dyreservat ellerede i 1975, men først i 1979 ble det erkært som nasjonalpark, og på grunn av sin biologiske rikdom samt geologiske og kulturelle betydning, deklarerte UNESCO området for en del av menneskehetens arv, og således et beskyttet område.

Fra elvene i parkområdet, kommer det vann nok til å drive landets to viktigste hydroelektriske kraftstasjoner, nemlig
Agoya'n og Paute.

  
Utsikt fra høydepunktene i parken

Fra toppen av Sangay har man en fantastisk utsikt over Amasonas-bassenget. En tur til vulkanen åpenbarer også en
sjelden oppvisning av planter og dyr. En plante, "Matefanga" (ikke istand til å identifisere den) har kjempestore
paraplyliknende blad og danner tette buskas, som igjen danner et favoritt-sted for fjelltapiren - et flodhestliknende
dyr på rundt 200 kg - som lever i de skyomgivne skråninger på Andesfjellenes østside. Det er forøvrig et dyr som
det bare finnes noen ganske få av tilbake.

Parkområdet domineres av tre vulkaner, nemlig Tungurahua (5,016m) og
El Altar (5,139m) mot nordvest, og Sangay (5,230m) i den sentrale delen av parken.
Tungurahua og Sangay er fremdeles begge aktive. Sangay kaster regelmessig ut steiner og tefra, og både i 1916 og
1925 samt i fjor, var Tungurahua meget eksplosiv... El Altar har en erodert
og isdekket kaldera, og betraktes som sovende.

Parken kan inndels i et antall geomorfologiske soner, som fk.eks. sandrike områder, fuktig regnskog og de høye
Andes-fjellene. Østlige skråninger dominerer området øst for Andes, med høyder mellom 800 m og 1.300m.
De yngre delene her er bare mindre oppdelt, mens dalsøkk på 200 meters dybde skjærer seg ned i eldre segmenter.
Mot nordøst og sydøst ligger uregelmessig fjellområder mellom 1,000m og 2,000m. I de høyereliggende områdene av
Andes har vi en tøff topografi med dype, steile dalsider, klipper og skarpe tinder. Her varierer
høyden mellom 2.000 og 5.000 moh.

Rio Volcan

De største elvene renner østover inn i Amazonas-bassenget, deriblant elvene Llushin, Palora, Volcan Upano og de to Sangay-elvene. De karakteriseres alle av hurtige og dramatiske variasjoner i høydenivået. Til å begynne med går det
ekstra fort nedover, og på grunn av kraftige regnskyll og steile dalsider er erosjonen stor, selv om den lenger ned
kontrolleres av tykk skogsvekst. Talløse fossefall finnes undervgeis, særlig på den østre kanten av Cordillera.
Naturligvis er det da også dannet en mengde innsjøer, hvorav Laguna Pintada måler hele 5 km i lengde.

  
Sardinayacu                                                      Magdalena

Til tross for at parken ligger i tropene, like syd for ekvator, gjør høyden at den har et subtropisk og temperert klima. Regnvær er kraftig påvirket av ortografiske virkninger. Østsiden av Cordillera mottar de største regnskyllene når
luftmasser fra Amazonas-bassenger beveger seg opp mot Andesfjellene. Gjennomsnittsmengden i Pastaza like nordøst
for parken er 4.827 mm (nesten 5 meter!!!), mens Macas i sydøst kun får rundt to og en halv meter... Og så faller det
'bare' 633 mm i gjennomsnitt årlig ved Penipe utenfor grensen til parken i vest.

Sesongmessige variasjoner merkes best i vest, med kun 122 dagers regn i Riobamba.
Den våteste perioden varierer fra side til side, men vanligvis er den fra november til februar
og fra april til oktober. (da blir det bare mars måned igjen???)

Temperaturen deriomot holder seg ganske konstrant året igjennom, selv om det er stor forskjell fra lavere til høyere
områder. Gjennomsnittstemperaturen i øst ligger rundt 20°C, med høyeste og laveste gjennomsnitt på hhv. 25,4° og
16,4°. Høyeste og laveste temperaturer som er målt er 31°C og 10°C. Jo høyere opp man kommer, jo kaldere blir det,
og høyest oppe når temperaturen sjelden OVER 0°C. Grensen går her rundt 4.800 moh.

Gagalan

Quicujo

En stor variasjon i vegetasjon er selvfølgelig tilstede i et så variert område, og denne går fra de alpine soner til de
subtropiske regnskoger i den øvre delen av Amazonas-bassenget. Alpin regn-tundra finnes på de høyeste områdene
under snøgrensen, og domineres av mose og lav.

Fjell-regnskog dominerer de våte østlige skråningene, og finnes under 3.750moh.
Trærne her er sjelden mer enn 5 meter høye. Under 3.000 m går skogen over i 12 m høye
trær av nye arter, og kommer man enda lavere når trærne opp i 40m med atter mange nye arter.
Underveis nedover øker mengden av bregner og ikke minst av orkidèene.

Minst 3.000 forskjellige arter er funnet i parkområdet hittil. 93 familier, 292 genera og 1.566 slag er funnet i områdene
av Andes-skogene i Ecuador over 2.400 moh, og de fleste av disse er også representert i Sangay.

På jakt etter Tapiren

Faunaen er rik, selv om ikke godt nok undersøkt. Artene varierer med de forskjellige sonene,
og høyest oppe finner vi fjell-tapiren Tapirus pinchaque , pumaen Felis concolor, guinea svinet Caria sp. og
Andes-reven Dusicyon culpaeus . Videre også bjørnen Tremarctos
ornatus , jaguaren Panthera onca, oselotten Felis pardalis, hvithalet dådyr
Odocoileus virginianus, den store oteren giant otter Pteronura brasiliensis .
For å lære mer om alle dyrene - klikk her!

Rundt 400-500 fugleslag er også registrert, selv om det heller ikke her foreligger nøyaktige opptegnelser. To områder
alene, Det sentrale Andes-paramo og det Østlige Andes i Ecuador og Peru, gjemmer hhv 10 og 15 fugleslag som står
i fare for å forsvinne helt.

Kondoren hører naturligvis hjemme her, Vulturgryphus, og denne sees spesielt i områdene
rundt Altar, Cubillin og Quilimas, fjellfuglen Rupicola peruviana ecuatorialis, som finnes i
store mengder i de utilgjengelige øvre skogsområder i de østlige skråningene. Den store
kolibrien Patagona gigas og kongegribben Sarcoramphus papa er to andre særegne
fugler i parken.
For å lære mer om alle fuglene, klikk her!

Før år 1500,bodde det rundt 30,000 Huamboyasindianere her, men fra det 16. århundre og framover, overtok
spanjolene under sin jakt på gull. Områdene mot øst og vest har vært befolket i mange år, med flere kooperative landbruk
nær den østlige grensen. Rundt 400 mennesker er bosatt i Atillo, og i den nyeste delen av parken i syd, bor det rundt 1.000.

Rundt 3.000 besøkende kommer til parken hvert år, de fleste bor dog rundt vulkanen
Tungurahua og bestiger vulkanene samt Cubillin og Quilimas. Varme kilder finnes også,
og spesielt er byen Baños nær Tungurahua et kjent badested.

Det er nylig funnet gull to steder i parken, noe som på sikt kan truen freden og roen.