Planten er tilpasset pollinering ved hjelp av nattsvermere med (etter nordeuropeisk standard)
svært lang sugesnabel.
De sender derfor ut en intens duft nattestid, har bleke blomster og en 2-3 cm lang spore
med rikelig med nektar.
Det er heller styrken på duften enn at duften ligner spesielt på fiol som har gitt den navnet.



Nattfiol er knyttet til skog, lunder, eng, hei og beitemark og har ikke spesielle krav til næringsrik jord.
Nattfiol vokser helt nord til Lebesby i Finnmark, og den går opp til 1300 meter over havet i Jotunheimen.

Nattfiol er en av to arter i nattfiolslekta, den andre heter grov nattfiol.
Den tredje arten med norsk navn nattfiol, sibirnattfiol, oppfattes nå som tilhørende en annen slekt,
sibirnattfiolslekta.

I senere tid er vanlig nattfiol delt i to underarter heinattfiol (P. bifolia ssp. bifolia) og
skognattfiol (P. bifolia ssp. latiflora.
Utbredelsen av disse to taksaene er lite kjent i Norge, men skognattfiol som trolig er den minst vanlige,
er foreløpig kun påvist i herbariemateriale fra Østlandet.[1]

https://no.wikipedia.org/wiki/Nattfiol